søndag 26. januar 2014

Røde Geranier

- het det første diktet Alf Prøysen fikk på trykk.



 

Røde geranier felles


Tekst: Alf Prøysen 1938. Melodi: Steinar Tosterud
 

Røde geranier, varme og brennende

skapt i en vårdag på regnbuens bro---

og som et luende bud kom de sendende,

stenket i solglød og badet i blod.
 

Røde geranier, blyge som ternene,

hviskende sveinen sitt myke ”farvel”.

Ømme som morsfavnen, kjærlig og vernende

vuggende barnet den seneste kveld.
 

Røde geranier! Gi meg din glødende

livsgnist på ungdommens rastløse vei.

Lær meg å minnes et kors og en blødende

skikkelse ophengt til frelse for meg.
 

Barnslig jeg folder de barkede hender,

synes med ett hele verden er min.

Røde geranier, varme og brennende,

blomstrer og blør bak den hvite gardin.
 
 
En kveld jeg satt og bladde litt målløst i ei bok dukket dette diktet opp.
Jeg er veldig glad i Alf Prøysens diktning og visste ikke at hans aller første dikt på trykk altså var et dikt om geranier - pelargonier.
Ikke helt typisk for den Alf Prøysen vi møter i hans senere diktning, men morsomt å se at han lot seg inspirere av pelargonier.
 
***
*