P. frutetorum

P. frutetorum er en av de pelargoniene som har vært flittig brukt i foredling av nye sorter.
 Den ble først samlet i Sør Afrika i 1835. Så gjenoppdaget i England i 1932.
 (William J. Webb: The pelargonium family, 1985)

P. frutetorum tilhører seksjonen  Ciconium. Plantene i den seksjonen er buskaktige med kjøttfulle grener.
Den består av 16 arter, blant annet P. zonale, P. inquinans og P. peltatum.
Blomstene til P. frutetorum er lakserød-rosa og markeringen på bladene har form som en "ring".
Veksten er litt hengende ("løs"). Min plante blomstrer nå :-)

Hvitt og vakkert

Under syrinene blomstrer villtulipanene.

Chinodoxa Alba.

Hvite perleblomster.
Det blir litt flere for hvert år!

Litt krimskrams

Jeg er ikke så glad i "krimskrams" inne, men ute i drivhuset dukker det opp det ene og det andre mellom blomsterpottene.

"Alt dere har har en historie", sier sønnen min - og det stemmer godt. Drivhuset er fyllt av minner
En terrakottapotte fra et nedlagt gartneri, blåskjell fra en hyggelig dag med plantefarging av garn og støping av telys i blåskjellene, en keramikkfigur med utprøving av glasur............

Og ute i hagen har fuglebadet blitt fyllt av vann. Helt naturlig.
 Nå venter jeg på sol og varme!

Søndag i drivhuset

Våren er her!

Jeg lengter etter å sette fingrene i jorda, men ryggen vil ikke - så jeg setter fingeren på utløserknappen i stedet. For i drivhuset er blomstringen i gang.



P. triste

P. triste er en av de merkelige pelargoniene. Den liker at det er kjølig og blomstrer tidlig på våren, før det blir ordentlig varmt i drivhuset. Bladene ser ut som gulrotgrass, finflikete og myke. De visner ned ganske raskt, men nye kommer til, - så lenge det er kjølig i lufta.  Blomstene er små  og sitter på lange stilker. De er gul-grå-hvite med tynne lilla markeringer og knallgule støvknapper. Når det blir varmt, går planten bokstavlig talt under jorda. Og jeg har holdt på å kaste potta flere ganger, før jeg lærte meg at sånn er P. triste.

P. triste kom til Europa i første halvdel av 1600-tallet, og ble først kallt Geranium Indicum noctu odoratum. Den regnes som den første pelargonien som kom til Europa. 

'Lavender Lad'

'Lavender Lad' eller 'Deerwood Lavender Lad' er en primærhybrid.

Den er tatt fram av Faye Brawner i USA og er en krysning av P. ionidiflorum og P. dichondrifolium. Blomstene har en kraftig blå-cerise (lavendelblå?) farge. Det står i bøker at navnet kommer av duften på bladene. Bladene lukter godt, men jeg syns ikke de dufter lavendel. Jeg syns assosiasjonen til blomsterfargen passer bedre.

P. x 'Ardens'

 I år har min lille P. x 'Ardens' vokst seg nett og pen. I fjor var planten bare et år gammel og veksten var ikke så jevn.

P. x 'Ardens' er en primærhybrid, og man antar at den er en krysning mellom P. lobatum og

P. fulgidum. Den er fra 1810, Lee`s Nursery, Hammersmith.

P. x 'Ardens'

Og bare for å ta opp tråden fra et tidligere innlegg, det kom bare en "ny" blomst på min Cottenham Surprise. Alle de andre blomstene på samme stilk ser ut som de skal!

Forøvrig er engelen full av blomster nå!

Cottenham Surprise - med sport

Tulipaner

Old-Man-Live-Forever

P. cotyledonis er det latinske navnet på denne arten. Den er endemisk. Det vil si at den bare vokser på et sted, nemlig på St. Helena, langt til havs.

St. Helena er ellers kjent som forvaringssted for Napoleon. Han døde der i 1821.

St. Helena er en klippe-øy, og P. cotyledonis vokser /vokste i vill tilstand på slike steder.

Geitene på St. Helena likte planten godt, og den er nå mer eller mindre utryddet i vill tilstand.

Fordi den ikke finnes andre steder har den utviklet seg ulikt andre pelargonier.

I "tam" tilstand er P. cotyledonis ganske vanlig.

Likevel er det alltid spesielt når ens egen pelargon blomstrer for første gang! Blomstene er snøhvite, kronbladene er plassert jevnt som hos slektningen Geranium.



Bladene er runde/hjerteformede, læraktige og blanke.

Stammen er tykk, sukkulent og har brun bark. Planten er dekorativ, den ser bonsai-aktig ut. 

Arten ble introdusert i England i 1765. Den er plassert, som eneste art, i seksjonen Isopetalum-

Det finnes en variant 'Ventor' (Ingrid Brundin, svensk samler, Geranium Around the World 1998-99).

Endelig helg!

...og i morgen skal jeg ut i hagen! <3

I ettermiddag ble det en halvtime i drivhuset, dypt nede i den gamle lenestolen og med beina høyt.
Og rett ved siden sto en liten lykkekløver og blomstret. Den har ikke noe norsk navn, men det latinske er  Oxalis regnellii.

Oxalis regnelli

Oxalis er en stor planteslekt, -  jeg har noen - og ønsker meg fler.
Røttene på denne ser ut som små "kongler", rhizomer, og de blir fler og fler for hvert år. Tidlig på våren tømmer jeg gamle potter og sorterer dem ut. Det blir mange nye gi-bort-planter.
Min plante kommer fra Sverige, byttet den mot en pelargoniumstikling! Jeg husker ikke det svenske navnet....